Kirkens SOS


Trenger du noen å snakke med? Eller ønsker du å være en å snakke med? Kirkens SOS er der alltid, og kan ringes til på tlf. 22400040. De trenger også nye frivillige. kirkens-sos.no  Les Eva Dønnestads fortelling om å være frivillig i Kirkens SOS.

 

Et lysende kapittel i min livsfortelling

 

Det var en gang en student på 22 år som gikk inn en dør i et hvitt hus ved Akerselva i Oslo. Ikke visste jeg hvor mye dette skulle forme meg. Fortsatt kaster det lys over det som skjer i dag – det jeg opplevde gjennom fem år som frivillig i Kirkens SOS.

 

Jeg var frivillig i fem år og for femten år siden var lagde jeg magasinet DOKUMENT INNENFRA der jeg intervjuet innringere flere ganger gjennom et år. Møtet med Kirkens SOS, verdiene, menneskene og livet – kaster ennå lys over livet og arbeidet mitt over 30 år etter. Derfor er det også spennende å være med i et lite formidlingsprosjekt dette året.

 

Det finnes menneskemøter og erfaringer som aldri slutter å kaste nytt lys over livene våre. Det finnes kapitler som blir en viktig del av livsfortellingen vår. Ordene, menneskene, følelsene og lærdommen følger oss livet ut. Vi kan gå inn og hente ut det vi så, det vi lærte, den vi var. Vi kan se hvordan det har påvirket den vi er i dag. Å være frivillig i Kirkens SOS, å møte menneskenes fortellinger om skam, angst, gleder og sorger, gikk rett til hjertet. Det ble et forandringsøyeblikk på fem år.

 

Mennesket først – alle er en del av Viet

 

Jeg gikk inn en åpen dør. Hva møtte jeg?

Ansatte med vidåpne favner for hele bredden, høyden og dybden i menneskelivet.

Elsk først, prøv å forstå og men noe etterpå – var holdningen jeg møtte hos ansatte ved Kirkens SOS.

 

Mennesker er mennesker – enten vi er homofile, heterofile, snille, slemme, gode, onde, utsatt for påkjenninger, drittsekker, avvisende, imøtekommende, troende, tvilende, unnvikende, selvsentrerte, oppofrende, skamfulle, feilbarlige og fenomenale. Ofte er vi flere ting på en gang. Men vi er mennesker. Det forener oss. Det finnes ikke noe de og vi – alle er en del av Viet. Det betyr at også gode mennesker kan slappe av og erkjenne at de også er drittsekker innimellom. Det finnes nåde, ikke for de andre, men for oss.

 

De ansatte var kunnskapsrike og kloke. Lederne viste tydelig at de verdsatte oss, var nysgjerrige og åpne og gav oss følelsen av at det ikke var noe i hele verden vi ikke kunne fortelle. Det ville bli tatt imot, uansett. Veiledningen var drevet av erfarne mennesker som ble en slags katalysator på alt annet jeg lærte i studietiden. Jeg lærte at jeg ikke skulle forandre, dempe eller skjule den jeg var - at selvrealisering kan være sunt når vi realiserer oss for andre. Og at det er lov til å le. Særlig over egne feilbarligheter.

De bidro til å hente fram livsfortellingen min, hjalp meg å integrere både vonde og gode følelser, tro og tvil som en naturlig del av det å være Eva. Det vokser fortsatt en tre av takknemlighet i meg med frukter som bærer navnene til flere av de ansatte, frivillige og innringere.

 

På Kirkens SOS snakket de sant om livet, sant om troen, sant om det mørke og sant om det lyse og deilige i livet. Og Gud var kjærlighet. Gud er virkelig, han fins aldri noe annet sted enn i virkeligheten - samme hvordan den for tiden ser ut. Når vi snakker sant om smerten, er det som om gleden blir tilgjengelig på en ekte og dypere måte.

 

Jeg tror møtet med Kirkens SOS lærte meg mye om å lete etter ord som rommer nyansene, det vi ikke kan gripe, ikke kan fatte, det mulige i det umulige. Det er kanskje derfor poesien også ble et av mine uttrykk. Det er som om den rommer det komplekse mer enn mange andre språklige genre.

 

 

De andre frivillige

Hver telefonvakt ble en ny, spennende, av og til krevende, men alltid lærerik og givende opplevelse. Vi var ofte to på vakt, og mellom samtalene satt vi i vaktrommet som alltid hadde tente lys og en varm atmosfære. Vi delte tanker, det oppstod en fortrolighet, menneskemøter som viste at tillit kan oppstå med fremmede på uventede steder. Det som ble sagt og betrodd, var det bare veggene i rommet som fikk høre. Vi delte ofte tanker om samtalene fra innringerne dersom det var noe som hadde gjort spesielt inntrykk. Jeg husker vi snakket om at ingenting er sort hvitt, at vi ikke ville trodd at de vi snakket med hadde det så vondt om vi hadde truffet med på jobb eller i en menighet. At det var så mange fortellinger som ingen fikk høre – og derfor fikk ikke menneskene den trøst og forståelse de trengte. Kirkens SOS arbeider LivsNært.

 

Innringerne

 

Av innringerne lærte jeg mye om at mennesker ofte er flere ting på en gang. De fleste bærer på en annen historie enn den de viser. Og – at mange leter etter lyspunkter og håp, ikke bare etter å fortelle om det vonde.

Jeg lærte også at noen ganger sa de ikke alltid det vondeste eller verste de hadde gjort eller blitt utsatt for først – de følte seg fram, sjekket om det var nåde nok til å fortelle alt.

Jeg lærte noe som innringer Cathrin fra Dokument Innenfra satte gode ord på:

«Jeg gir deg ikke det vondeste og mest skamfulle i livet mitt, om du ikke samtidig ser alt det vakre jeg er.»

 

Jeg lærte at ordene mine kunne åpne og lukke. Det er ikke bare selve ordene som betyr noe, men hvilke VÆREN jeg pakker ordene inn i. Ordene kunne være for små til at fortellingene kom ut. Ordene måtte være store og romslige slik at hele livet fikk plass i dem. At stemmen min kunne varme eller gi kuldegysninger. Av og til skjer det – at stemmen din gjør vann til vin. Jeg lærte at det viktigste var ikke å svare og mene, men å motta og prøve å forstå.

 

Alle innringerne, ansatte, frivillige og arbeidet med magasinet DOKUMENT INNENFRA og menneskene som bidro lærte meg mye om at alt begynner med menneskesyn og verdier i arbeidet med mennesker. Så får tiltakene, forskriftene og metodene bygge på det. Når vi ikke vet hva vi er forankret i, kan vi fort bli usikre i møte med enkeltmenneskers livsfortellinger. For menneskeliv lar seg ikke standardisere.

 

 

 

 

Hva tok jeg med meg fra ansatte, frivillige og innringere.

Møtet med Kirkens SOS ble et møte med Det betingelsesløse. De fleste av oss kjenner på krav, usagte og mer definerte. For noen sniker dette seg inn i troslivet også. Du må gi, du må være så og så god, da blir Gud fornøyd og gir deg det du trenger. Noen utvikler nesten to jeg, et godt jeg som andre kan se og et jeg som kjenner på avmakt, som trenger å bli favnet betingelsesløst som feilbarlig. I møte med holdningene og ordene som ble formidlet av menneskene ved Kirkens SOS ble avstanden mellom disse mindre.  De vektla å snakke om at i møte med det betingelsesløse i troen og kjærligheten, kan både den gode Eva, den troende og det tvilende, den glade og den triste – henge sammen.  Jeg var både en som gjorde godt og en som gjorde dumme ting. Jeg kunne ha det vondt og jeg hadde mye å være utrolig takknemlig for.

 

Troen fikk også utvidet ordforrådet sitt i møtet med Kirkens SOS. Den favnet større deler av livet, av den jeg var og de jeg møtte. Det lå en slags frihet i å være feilbarlig, sårbar og sterk på samme tid. Og alltid – alltid favnet av Guds barmhjertighet. Verdig å bli elsket og ta imot, ikke bare gi.

 

Verdsett mennesker. Verdsett. Ha tro på dem når de ikke tror på seg selv. Jeg ønsker heller å overvurdere alle jeg møter, da får de et rom å vokse i. Om jeg klarer å gjøre andre store, er det som om tilliten lettere gjester oss. Jeg lærte noe om å verdsette, ikke bare holde ut med, forskjellighet.

 

Anerkjenn smerte. Prøv å forstå hva som ligger bak at mennesker oppfører seg som de gjør, har det som de har det. Det er som regel gode grunner. Det er som regel en lang vei av hindringer, kulde og avvisninger som leder til livsbegrensende selvbeskyttelse. Men de fleste mennesker vil gjøre godt, ønsker seg relasjoner, vil bety en forskjell i verden.

 

Det uforklarlige som forandrer...

Jeg lærte også at av og til en sen nattetime på telefon, chat eller på et vaktrom - i en dialog mellom to mennesker, skjer det noe vi ikke kan forklare. Plutselig og uventet ser noe litt annerledes ut både for den som ringte inn og den som sitter på vakt i Kirkens SOS. Et møte mellom to mennesker som krysser hverandre i natten, gjør at noe blir litt lysere. Av og til lyser ordene veier mellom oss. Og vi kjenner det, tross smerte og kamper, gråt og sorg: Fortsatt skinner lyset i mørket... Og mørket klarer ikke å overvinne det...

 

 

 

 

 

DEN LILLE STJERNA

 

Jeg er den lille stjerna

som henger høyt nok til å se

at det overveldende mørket

du tror vil fylle deg

 

kun er en liten prikk

som lett kan lyses opp

av meg

 

 

 

Eva Dønnestad, Prosjektmedarbeider KSOS Agder, MenneskeMøteKompetanse -utvikler Universitetet i Agder og spaltist/fagformidler i RVTS Sør.

 

 

Tilbake